Arameernes verdensråd [syriakere] (2023)

arameisk språk og kultur

ARAMAISK OG SYRIISK

Innføringen av navnet 'Syriac' har riktignok skapt en viss tvetydighet. Ikke bare når det gjelder det arameiske språket og kulturen, men også med hensyn til det arameiske folket.

På den ene siden har 'syrisk' ofte blitt brukt som et synonym for det 'arameiske' språket/kulturen. På den annen side har dette begrepet ofte blitt brukt på den litterære arameiske dialekten til Edessa (og dets nære miljø)¹så vel som til de arameiske språkene som fortsatt snakkes i dag av forskjellige syriske, jødiske og mandeiske religiøse samfunn med opprinnelse fra Mesopotamia.²

Det er imidlertid å merke seg at allerede i 1871 den anerkjente prof. Th. Nöldeke³hevdet at det eneste riktige navnet på det syriske folket og deres språk/kultur er ‘arameisk/arameisk’. For ‘Syria(ns)’ er faktisk, som Nöldeke påpekte, opprinnelig et gresk låneord som betegner det arameiske navnet ‘Aram(eans)’. Avdøde Jonas C. Greenfield,⁴en annen fremtredende forsker i hebraiske og arameiske studier uttrykte en lignende tanke: «Bruken av [navnet] arameisk, snarere enn syrisk, har fortjeneste, siden det er langt fra sikkert at disse [moderne arameiske] dialektene er etterkommere av syrisk som kjent for oss fra det litterære språket i de syriske tekstene.»

Fergus Millar,⁵Camden professor i antikkens historie emeritus ved Oxford University, vil absolutt være enig i disse synspunktene: «Selv om kristne forfattere kaller morsmålet i Syria 'syrisk', var det faktisk det vi kaller arameisk, og det vil spare forvirring å reservere 'syrisk' for [arameisk] dialekt av Edessa, manuset knyttet til det, og det litterære språket utviklet fra det."

Det ville derfor være nyttig å unngå denne mangelen på klarhet ved å skille de senere avleggerne av det arameiske språket fremfor alt i henhold til deres respektive geografiske innstillinger. Når det gjelder den litterære arameiske dialekten som stammer fra Edessa, for eksempel, ville 'Edessene' eller 'Edessan-arameisk' være å foretrekke i stedet for den nå vante beskrivelsen av '(klassisk) syrisk'.⁶Prof. Sebastian Brock,⁷doyen av syrisk-arameiske studier, støtter i utgangspunktet denne appellen da han bemerket at "Gamle forfattere bruker en rekke forskjellige termer for syrisk, den mest presise er 'Edessene' og 'språket i Mesopotamia'."

ARAMAISK SPRÅK OG KULTUR

Innenfor familien til de såkalte semittiske språkene er arameisk generelt gruppert som en nord-vestlig semittisk enhet. Det har blitt skrevet mye om klassifiseringen av de arameiske dialektene og, til tross for noen av avgrensningene, taksonomien til Fitzmyer⁸er fortsatt mye brukt på grunn av mangel på bedre alternativer. Fitzmyer skiller følgende fem faser.⁹

1. Gammel arameisk (til ca. 612)
2. Offisiell arameisk10 (til ca. 200 f.Kr.)
3. Mellom-arameisk (til ca. 250 e.Kr.)
4. Senarameisk (til ca. 1200 e.Kr.)
5. Moderne arameisk (til i dag)

'Edessan-arameisk' eller ganske enkelt 'Edessene' anses vanligvis for å tilhøre den mellomarameiske fasen. Selv om denne perioden ofte er delt inn i et øst- og vest-skille, eksisterer det en diskusjon om hvorvidt Edessan-arameisk virkelig tilhører den østlige gruppen eller snarere bør plasseres et sted på den østlige grensen nær de moderne vest-arameiske dialektene.

Som allerede observert (se n. 1), er Edessan-arameisk fortsatt i bruk i dag blant de kristne arameerne. Det er ikke bare mye brukt som et litterært kjøretøy og et liturgisk språk, men dette formspråket fortsetter å tjene som en viktig taleform i visse arameiske kretser, om enn i mindre grad.

Ingen av dagens arameiske dialekter, ofte merket som "moderne arameisk" eller "nyarameisk", ser ut til å ha blitt avledet fra Edessene-dialekten. Spørsmålet om den eksakte forgjengeren(e) til disse dialektene forskes fortsatt på. Men basert på visse fremtredende språklige trekk, ser den omtrentlige opprinnelsen til disse folkespråkene ut til å stamme fra 500-1000 e.Kr.; Dette er selvfølgelig ikke å nekte for at de nyarameiske dialektene har bevart mye eldre trekk også.¹¹

«[D]e historien til arameisk representerer den menneskelige ånds reneste triumf slik den er nedfelt i språket (som er sinnets mest direkte form for fysisk uttrykk) over den grove fremvisningen av materiell makt ... Store imperier ble erobret av det arameiske språket , og da de forsvant og ble nedsenket i historiens flyt, vedvarte det språket og fortsatte å leve et eget liv ... Språket fortsatte å være sterkt aktivt i forkynnelsen av åndelige saker. Det var hovedinstrumentet for formuleringen av religiøse ideer i det nære østen, som deretter spredte seg i alle retninger over hele verden ... De monoteistiske gruppene fortsetter å leve videre i dag med en religiøs arv, hvorav mye kom til uttrykk på arameisk ."¹²

«Grekerne og romerne kjente det nære østen hovedsakelig gjennom arameerne, for det var de som forente og kanaliserte kildene til dens kultur, og samlet babylonske, persiske og hebraiske elementer og overførte dem til kristendommen, og med kristendommen til vesten. Fra vesten, på et senere tidspunkt, arameerne [sk. Syrisk-ortodokse og 'nestorianere'] skulle bringe østgresk kultur, spesielt filosofi, som ble kjent for araberne gjennom arameisk.»^{1. 3}

Den "hovedhistoriske betydningen" av det arameiske språket og dets litteratur, skrev den allerede siterte ledende autoriteten innen syrisk-arameiske studier, prof. Brock, "kan sies å ligge i det faktum at de utgjør hovedleddet i kjeden mellom sivilisasjonen i antikken (gresk så vel som mesopotamisk) og den i den arabisktalende verden i dag."¹⁴

For ikke å glemme skrev O’Leary på samme måte at «Gresk vitenskapelig tanke hadde vært i verden i lang tid før den nådde araberne, og i løpet av den perioden hadde den allerede spredt seg til utlandet i forskjellige retninger. Så det er ikke overraskende at det nådde araberne med mer enn én rute. Den kom først og i den enkleste linje gjennom kristne syriske forfattere, lærde og vitenskapsmenn.»¹⁵

Uten arameisk tunge, erklærte en annen spesialist, «ville utvidelsen av kristendommen i Orienten vært utenkelig». Og dette bemerkelsesverdige faktum i seg selv er faktisk blant annet «den historiske gjelden som verden skylder arameerne».¹⁶

I en omfangsrik bok om arameerne fremhevet enda en ekspert at «[vi] ser på arameerne som en nasjon som representerer en av våre kulturelle forfedre, som et av utgangspunktene for oss i Vesten ... [fordi] vestlig sivilisasjon oppsto i Midtøsten.»¹⁷

Til slutt, "arameisk", med ordene til en mer bemerkelsesverdig lærd, "er det eneste semittiske språket som snakkes i dag, hvis historie kan spores tilbake, som et levende språk, til omkring 1000 f.Kr.."¹⁸

Når dette skrives, er det virkelig beklagelig å observere at for lite oppmerksomhet har vært og blir viet til de fortsatt levende ny-arameiske dialektene og den nasjonale arven til de gamle kristne arameerne. Desto mer er det fordi det siste livspusten til det en gang så strålende arameiske språket, som har bidratt så mye til vår verden, er nesten fullstendig blåst ut.

Når denne mangelen på interesse for levende arameiske språkbruk og arameiske folk fortsetter, vil sannsynligvis bare en håndfull interesserte spesialister i nær fremtid fortsette å studere deler av det som hittil har blitt dokumentert om disse utdødde dialektene – akkurat som få eksperter allerede gjør for tiden så med andre tidligere levende arameiske dialekter som er, vi beklager å konkludere, ikke mer...

1. For det litterære korpuset komponert på Edessan Aramaic og dets fortsatte bruk blant dagens syriske/arameiske samfunn, se spesielt S.P. Brock, An Introduction to Syriac Studies (1980); E. Aydin, Et fugleperspektiv av det syriske språket og litteraturen (1997); J.B. Chabot, syrisk språk og litteratur (1912); og S.P. Brock, "Some Observations on the Use of Classical Syriac in the Late Twentieth Century," i Journal of Semitic Studies 34 (1989), s. 363-375.
2. Se esp. S.P. Brock et al., The Hidden Pearl: The Syrian Orthodox Church and its Aramaic Heritage Vols. I-III (Roma, 2001).
3. Th. Nöldeke, "Navnene på den arameiske nasjonen og språket," i Journal of the German Oriental Society 25 (1871), s. 131: "Av navnene på denne nasjonen og dens språk, er den originale 'arameiske' i utgangspunktet den eneste som fortsatt strengt tatt passer til bruken av moderne vitenskap." Engelsk oversettelse: "Angående navnet på denne nasjonen og dens språk er den originale 'arameiske' i hovedsak også den eneste [sic], som for ansettelse av dagens stipend ennå passer sterkt."
4. Se hans anmeldelse av K. Tsereteli, Grammar of the modern Assyrian language (New East Aramaic) (Leipzig, 1978) i Journal of the American Oriental Society 102:1 (1982), s. 209
5. “Paul of Samosata, Zenobia and Aurelian: The Church, Local Culture and Political Allegiance in Third- Century Syria,” i Journal of Roman Studies 61 (1971), s. 6.
6. Den berømte syrisk-ortodokse biskopen Jacob av Edessa (d. 708 e.Kr.), for eksempel, er kjent for sine forskjellige beskrivelser av den arameiske dialekten i Edessa, nemlig. 'Edessene', syrisk', 'arameisk' og '(meso-)potamisk'. Jfr. L. van Rompay, "Fortid og nåtid perceptions of Syriac Literary Tradition," i Hugoye: Journal of Syriac Studies 3:1 (januar, 2000), par. 16.
7. "Syriac Culture, 337-425," i A. Cameron og P. Garnsey (red.), The Cambridge Ancient History XIII, The Late Empire A.D. 337-425 (Cambridge 1998), s. 708 n. 2. 
8. J.A. Fitzmyer, "The Phases of the Aramaic Language" i A Wandering Aramean. Samlede arameiske essays (Missoula: Scholars, 1979), s. 57-84.
9. Datoene for de respektive fasene er imidlertid lånt fra S.A. Kaufman, "Languages, Aramaic" i The Anchor Bible Dictionary, Vol. IV (1992), s. 173–78.
10. Noen ganger også referert til som 'keiserlig arameisk' (fra det tyske 'Reichsaramäisch') eller 'standardarameisk'.
11. For en ryddig introduksjon, se O Jastrow, "The Neo-Aramaic Languages," i R Hetzron (red.), The Semitic Languages ​​(London, 1997), s. 334-377, inkl. bibliografi; mangler i referanselisten hans er den betydelige diskusjonen angående klassifiseringen av de nyarameiske dialektene av K. Tsereteli, "Zurfrager der klassifikasjon av de nyarameiske dialektene," i Journal of the German Oriental Society 127 (1977), s. 244 -253.
12. F. Rosenthal, "Aramaic Studies Under de siste tretti årene," i Journal of Near Eastern Studies 37 (1978), s. 81-82.
13. S. Moscati, Ancient Semitic Civilizations (New York, 1957), s. 179.
14. S.P. Brock, "Tre tusen år med arameisk litteratur," i ARAM 1:1 (1989), s. 23.
15. De Lacy O'Leary, Hvordan gresk vitenskap gikk over til araberne (London, 1949), s. 2. For å forklare hans bruk av "Syrisk-arameisk" på s. 8, O'Leary gir en detaljert forklaring om arameisk og arameerne i et notat på s. 182. Det skal videre presiseres her at boken ikke en gang nevner navnet 'assyrere' og at dens forfatter oppfatter syrerne som etterkommere ikke av 'assyrerne', men snarere av 'arameerne' (jf. s. 7f, 67f., 182, 185 og 187). Denne misforståelsen kan ha oppstått i leserens sinn på grunn av en feilinformerende bokanmeldelse spredt på Internett av Peter BetBasoo.
16. E.G.H. Kraeling, Aram og Israel eller The Arameans in Syria and Mesopotamia (New York: Colombia University Press 1918), s. 139.
17. E. Lipiński, The Arameans: Their Ancient History, Culture, Religion (Leuven: Peeters, 2000), s. 12f.
18. EY Kutscher, Hebraiske og arameiske studier (Jerusalem, 1977), s. 90

© Copyrightwww.midyatcity.com